Hvor religiøse er skolens elever og lærere?

Den religiøse situasjonen i dagens Norge er ganske uoversiktlig. Vi lever i et flerkulturelt samfunn med stort religiøst mangfold, og med økt sekularisering er det færre som ønsker å bekjenne seg til en religion.

For å undersøke hvordan elevene på skolen ser på religion laget klassen vår en spørreundersøkelse som grupper på tre delte ut til de ulike klassene. Spørsmålene handlet blant annet om hvilken religion elevene tilhørte, hvor troende de var, hvor ofte de deltok i religiøse aktiviteter og om de respekterte andre religioner. Min gruppe valgte å se på sitasjonen blant lærerne.

Generelt

Da klassen samlet sammen resultatene kunne vi se noen tydelige tendenser. Generelt for skolen synes jeg det var overraskende mange av elevene som svarte at de tilhørte kristendommen. Jeg hadde på forhånd inntrykk av at det var omtrent like mange troende kristne og muslimer på skolen, men dette stemte altså ikke. Av de spurte på studiespesialisering var 24 elever kristne og 6 muslimer, mens 10 svarte ateist, agnostiker eller ingen. Selv om en del svarte kristendommen uten å være troende var det et uventet høyt tall, og det er nok mange som er troende uten at fler enn deres nærmeste vet om det.

83 % av jentene og bare 67 % av guttene på studiespesialisering svarte at de tilhørte en religion. Forskjellen mellom kjønnene var som forventet, i og med at jenter gjerne er mer opptatt av følelser og overnaturlige fenomener mens gutter heller vil være "barske" og jordnære. Vi så også ulikheter mellom studieprogrammene. På sciencelinja krysset bare 52 % av jentene og 29 % av guttene av for en religion. Det var som ventet at de som liker realfag er mindre troende enn de på studiespesialisering og musikklinja, da tro strider mot den vitenskapelige tenkemåtens fokus på bevis og dokumentasjon. På musikklinja var det ingen muslimer, og det er noe som kan ha med kultur å gjøre. I Norge er det nok ikke like vanlig å spille instrumenter i muslimske miljøer som i etnisk norske, eller spesielt i kristne. Kristne bruker jo mye mer musikk på sine samlinger enn det muslimene gjør.

Lærerne

Vår gruppe ønsket å undersøke lærernes syn på religion, og her er noen av resultatene vi fikk:

Er du troende? Sortert etter alder

Når vi ser på alderen til lærerne, er det omtrent like stor del i de ulike aldersgruppene som regner seg som troende og ikke-troende. Men en tydelig forskjell er at alle de i 40-årene som ikke er troende likevel har svart at de tilhører kristendommen, mens de yngre ikke-troende lærerne har svart at de er ateister eller ikke tilhører noen religion. De som er over 40 år føler altså en sterkere tilhørighet til kristendommen enn de yngre, selv om de ikke er troende. Dette henger nok sammen med den sterke stillingen kristendommen hadde i samfunnet da de vokste opp. Når kristendommen er en så stor del av deres kultur og tradisjoner er det ikke rart de definerer seg som kristne selv om de ikke tror på Jesus som Guds sønn og verdens frelser.

Lærerne deltar heller ikke særlig ofte på religiøse aktiviteter, noe som stemmer godt med de andre resultatene. De aller fleste deltar aldri på religiøse aktiviteter eller gjør det bare ved høytider. Dette kan gjelde både troende og ikke-troende, da troende kan ha en personlig tro uten ønske om å delta på gudstjenester, mens mange ikke-troende møter opp på for eksempel julegudstjeneste eller dåp fordi det er en viktig tradisjon.

En tydelig tendens blant ansatte på skolen er at de respekterer andre religioner. På spørsmålet «Hvordan ser du på andre religioner?» svarte alle de spurte at de «respekterer dem».  Å arbeide som lærer krever at man møter alle typer elever med et åpent sinn, derfor er dette et logisk resultat.  De fleste videregående skoler har et multikulturelt miljø og når man velger en lærerutdanning velger man også en multikulturell hverdag.

PS: Jeg har ikke fått resultater fra alle gruppene og har derfor ikke tatt med statistikk fra alle klassene som ble spurt 

Samtale mellom Muhammed og Buddha

En vakker dag er Muhammed ute og vandrer rundt i ørkenen ved Medina. Mens han er dypt inne i religiøse tanker får han plutselig øye på en skikkelse han drar kjensel på...

Muhammed: Nei, dette kan jeg nesten ikke tro! Er det virkelig deg, Buddha?

Buddha: Ja, det har du helt rett i. Og hvem er du?

Muhammed: Mitt navn er Muhammed. Jeg er Allahs siste profet og har mottatt et budskap fra ham som skal gjelde for alle folkeslag og til alle tider.

Buddha: Oi, det må jeg si! Hvordan har dette gått for seg?

Muhammed: Det hele begynte da jeg var 40 år gammel. Da jeg satt i en hule utenfor Mekka, viste engelen Gabriel seg for meg for å forkynne Guds budskap. Min oppgave var å dele dette budskapet med resten av menneskene, men det var ikke så lett. Folk i Mekka trodde jo på mange guder, og de undertrykket de fattige på de verste måter. Men jeg fikk derimot vite at det ikke finnes noen Gud uten Allah, og det var det ikke akkurat helt trygt å gå ut med. Da jeg til slutt begynte å forkynne budskapet, fikk jeg heldigvis støtte fra klanen min. Senere begynte jeg likevel å møte mer motstand, og reiste hit til Medina hvor det hadde samlet seg mange muslimer. I tiden som fulgte fortsatte jeg å forkynne, i tillegg til at jeg erobret resten av Arabia og nå nylig også Mekka.

Buddha: Det der var litt av en historie! Men var det egentlig nødvendig med den krigføringen? Å ikke drepe er jo som du kanskje vet et av de ti løftene som buddhister avgir, og jeg tar avstand fra all bruk av vold.

Muhammed: Jeg er helt enig i at man ikke skal drepe, men dette var en helt spesiell situasjon! Vi var nødt til å forsvare den eneste sanne religionen fra de vantro som kun ønsket å utslette oss, og jeg gjorde bare Guds vilje. Du, jeg begynner å bli svært tørst av denne varmen... Nå hadde det vært godt med noe å drikke, er du ikke enig?

Buddha: Jeg har jo som du vet oppnådd nirvana og blitt fri fra begjær og utilfredshet, men likevel er det selvfølgelig viktig å ta vare på kroppen, så jeg blir gjerne med og tar noe å drikke.

Muhammed: Det er en café rett i nærheten her, vi kan gå dit! Og på veien, kan du ikke fortelle litt mer om nirvana? Jeg har jo selvfølgelig hørt mye om deg, men jeg har aldri helt fått tak på hva som egentlig skjedde.

Buddha: Ja, nå skal du få høre: Med et sterkt ønske om å oppnå fred i sinnet og slutt på min uvitenhet forlot jeg slottet jeg bodde på og henga meg til askese. Da jeg fant ut at det ikke førte noe med seg, satte jeg meg heller under et tre for å meditere. Og det var en mye bedre metode, for etter en tid oppnådde jeg nirvana og fikk en dyp innsikt i meg selv og verden. Å, er vi fremme allerede? Jeg tar gjerne et glass vann.

Muhammed: Vann til ham, og et glass juice til meg, takk! Her kan vi sitte, Buddha. Du har vel ikke noe imot å dele litt av den innsikten med meg?

Buddha: Nei, selvfølgelig ikke. Mens jeg mediterte kunne jeg plutselig huske alle mine tidligere liv! Og det var uendelig mange… Men det jeg forsto da var hvilken sammenheng det er mellom handlingene man utfører i ett liv, og hvordan det neste livet blir. Gode handlinger gir god karma, som igjen fører til et bedre neste liv når din ikke-sjel, anatman, blir gjenfødt. For eksempel husker jeg at jeg en gang var en grådig mann som ikke skydde noen midler for å få det jeg ønsket meg, og i det neste livet endte jeg opp som edderkopp!

Muhammed: Hm, det var interessant. Men det stemmer ikke helt med det engelen Gabriel fortalte meg. Ifølge ham kommer sjelen etter døden enten til paradis, som er en vakker, frodig oase, eller til fortapelsen, som er en evig ild. Dette livet er bare forstadiet til dette evige livet som kommer etterpå, altså er det bare to liv, og du skal ikke få meg til å tro noe annet! På den annen side er jeg enig i det med karma. Gjennom hele livet sitter en engel på hver skulder og skriver ned hvilke gode og onde handlinger en person gjør, slik at Allah på dommens dag kan avgjøre om personen blir frelst.

Buddha: Jeg synes egentlig det Gabriel sa stemmer ganske bra med innsikten jeg fikk. Oasen kan være et slags bilde for frelsen, for etter min død vil det nå som jeg har oppnådd nirvana bli en evig fred for meg, nesten som å være i en oase. Og da vil alle de andre livene bare være et forstadium til den tilstanden.

Muhammed: Det har du jammen rett i! Men likevel, troen på Allah er det viktigste. Nå ser jeg at solen snart har gått ned, så nå er det ikke lenge til jeg skal ta kveldsbønnen min.

Buddha: Å, hvorfor det?

Muhammed: Bønnen er en av de fem søylene. Vi muslimer ber, vendt mot Mekka, fem ganger i døgnet. Ja, egentlig var det 50, men jeg syntes det var litt vel mye, så jeg fikk forhandlet meg ned til fem.

Buddha: Det var da bra… Men de andre fire søylene, hva er de? Og hvorfor heter det søyler?

Muhammed: Trosbekjennelsen, velferdsbidraget, fasten og pilegrimsreisen. Disse er helt sentrale for islam og bærer hele religionen, det er derfor de kalles søyler. Uten dem ville hele islam rase sammen!
 
Buddha: Det minner jo litt om den åttedelte veien som jeg fikk vite om ved oppvåkningen. Den handler om rett forståelse, vilje, tale, handling, levemåte, anstrengelse, oppmerksomhet og konsentrasjon, og en slags oppskrift på hvordan man oppnår nirvana.

Muhammed: Det vil jeg gjerne høre mer om hvis vi møtes senere, men nå er jeg nødt til å gå for å be! Før jeg går er det bare en ting jeg vil vite... Hvordan har det seg egentlig at du som døde og gikk inn i nirvana for mange hundre år siden er her nå?

Buddha: Et godt spørsmål. Der har du noe å tenke på... Kanskje jeg forteller deg det neste gang vi møtes.