"Det er de gode gjerninger som redder verden. Ikke de store."

Dette er et sitat av Bjørnstjerne Bjørnson, en norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet. Selv om han ikke er kjent for å ha vært en humanist, synes jeg sitatet passer veldig godt inn i den humanistiske tankegangen.

Humanistene setter mennesket i sentrum, og bruker det som målestokk for alle ting. De er opptatt av menneskeverd, rettigheter og frihet. Alle mennesker er gode på bunnen, men har likevel et stort ansvar for å utføre gode gjerninger.

Noen som gjør gode handlinger, får stor berømmelse. De har gjort noe stort, noe som får konsekvenser for alle, og blir et slags symbol på godhet. Men det er ikke alle som får muligheten til å utføre slike store handlinger, og det er heller ikke det som teller. Det er summen alt det gode menneskene gjør, enten det er store eller små ting, som redder verden. Jeg tror det er det Bjørnson mener med sitatet.

Det meste av det vi gjør i hverdagen, er små ting som vi ikke tenker så mye over. Likevel er det av stor betydning for humanister og de fleste andre at vi viser omtanke for våre medmennesker og tar hensyn til deres rettigheter. Det er det at en gjerning er god, som er viktigst, ikke at den nødvendigvis får store konsekvenser. Sitatet var starten på et dikt Bjørnson skrev rett før han døde, til noen fattige, polske arbeiderkvinner som hadde samlet inn penger til enda fattigere kolleger. Selv om de kanskje ikke fikk inn så mye penger, gjorde de en stor innsats. Bjørnson viste her et veldig positivt menneskesyn.

Siden alle mennesker er gode på bunnen, kan alle gjøre gode gjerninger. Ingen kan redde verden alene, men hvis alle fokuserer på de små tingene de har mulighet til å gjøre i hverdagen for å glede andre mennesker, vil verden bli et bedre sted for alle.